Et Møte Med Gud


Del ALLTID med dine venner!

Jeg har opplevd mye med Gud siden jeg ble frelst, ja faktisk så har jeg opplevd Gud før jeg ble frelst også, men det blir i en annen fortelling. Her vil jeg gjerne fortelle om en hendelse som overgår allt jeg har opplevd med Han, da Han rensket hjerte mitt totalt og gav meg et nytt landskap. Dette skjedde da jeg var alene på et rom på Bønnesenteret i Levanger den 29. sept 2007, etter en tid med angst og depresjon, ja rett og slett utbrent.

Denne hendelsen ble på en måte en større opplevelse for meg enn da jeg ble frelst, eller sa ja til Jesus. Høres kanskje merkelig ut da det var fest i himmelen og englene blåste ballonger og sang da jeg ble frelst. Jo, jeg ble med på festen den gangen også og det var jo selvfølgelig en dag der det starter på en måte.

Jeg ønsker med dette å vise at Gud når deg når du er alene også, vise at det ikke kommer ann på vår prestasjon at Han elsker oss, men at vi kan få lov til å være helt oss selv med de mangler vi har inn for Gud.

Gud var så mektig til stedet og rensket opp i mye gruff som stengte kanaler Han vil ha for å nå meg... og han ønsker å gjøre det med deg. Men jeg har et bitte lite problem med å finne ut hvor jeg skal starte, for når en tenker litt tilbake og prøver å finne ut hvor ting startet, ender jeg på mange steder. Gud har jo hvert med hele tiden. Bibelversene som jeg har ført inn er gitt meg da Gud møtte meg denne dagen og de er like levende for meg i dag.

Men en liten oppsummering blir vel slik; Jeg var 42 år den gangen, hadde et ekteskap med et barn og et samboerforhold med to barn bak meg. Alle barna mine har jeg alltid hatt et godt forhold til. I 1993 ble jeg slått ned på gata under jobb som securitas vekter og ble ufør etter dette. Heldigvis har jeg ikke noe hat eller noe nag til disse gjerningsmennene, og om Gud gjorde det slik at jeg ikke hatet så tror jeg det, dette var før jeg ble frelst.

Jeg sa ja til Jesus 13.apr. 1998 (2.påskedag) på Håpet Skarnes, og selv om jeg er oppvokst i en pinsefamilie er det alltid mitt valg Gud ser etter. Mye har hendt etter dette, ja jeg kan si jeg har et mer spennende liv etter jeg ble frelst enn før, da en prøvde alt for å få et rikt og spennende liv. Jeg ble eldstebror i menigheten og har hvert det i 6 år nå. Herren løste meg fra røyken og har gitt meg syner og drømmer, men dette møte jeg fikk var av dimensjoner jeg vanskelig har for å forklare, men jeg skal gjøre et forsøk.

Tørster etter Gud!
 Som sagt var jeg allerede utbrent etter mye bekymring og strev i mange ting, som med å holde meg oppe p.g.a. uførhet og nesten hver dag prøve å gjøre seg forstått med plagene. Men også mange situasjoner og hendelser i troslivet, menighetslivet og ledelse, mye regler og rammer som kan binde en kristen er også en stor faktor, men dette kommer jeg mer inn på i en annen artikkel.
Ved begynnelsen av 2005, begynte jeg å føle meg deprimert, tung og lei, men det skulle gå til midten av 2006 før jeg fikk diagnosen utbrent. Det føltes som om alt jeg gjorde var av plikt, det var ingen glede i det jeg gjorde lenger. En skal jo tjene Herren med glede, ikke sant? Det du gjør, gjør det av glede sier Han. Men jeg var så langt nede til slutt at jeg turte ikke å gå ut og møte folk. Det hendte en gang at jeg ikke turte å gå etter posten på 14 dager, og postkassen er 20 meter fra utgangsdøra mi. I butikken gikk jeg jo heller ikke så jeg sultet voldsomt på slutten. Og jeg som alltid har vært så sosial da gitt... hmm. Selfølgelig var jeg hjemme fra møtene også. 

Det er vanskelig å forklare hva utbrent er for en som ikke har opplevd det. Jeg hadde angst og frykt av ingen ting, den kom bare kastet på meg rett som det var og jeg hadde svettekuler jeg aldri hadde trodd kunne gå ann. Pannen min var allerede rød av svette når jeg så meg i speilet. Tankene vandret til da Jesus svettet blod i Getsemane p.g.a. sterk angst. Nå ble min forståelse av den kalk Jesus måtte drikke og da han svettet blod, en stor og virkelig sannhet for meg. Til slutt var jeg så langt nede og følte meg så lang borte fra Gud at jeg ikke lenger hadde bønner til Gud, men hver dag prøvde jeg å rope mine små ynkelige rop -GUD!- Om kvelden var jeg redd for å ikke våkne dagen etter og når jeg våknet engstet jeg meg for nok en grufull dag, og jeg skulle jo legge meg igjen på kvelden. -GUD! hjelp meg!-, var mine eneste bønner, de var som små ynkelige rop som forsvant ut i mørket. Jeg følte de ikke hadde noen kraft og mørket oppslukte det. Nå er det jammen slutt, når du ikke engang kan be, tenkte jeg. Jeg kunne gråte timesvis av fortvilelse.

Salme 55:5-7 5.Mitt hjerte vrenger seg av angst i mitt indre, og dødens redsler har overfalt meg. 6.Frykt og beven er kommet over meg, og jeg er overveldet av skrekk. 7.Så sa jeg: "Å, om jeg hadde vinger som en due! da ville jeg fly bort og finne ly.”

Jeg hadde gjort en reise i Januar/februar ‘07 som Gud dro meg ut på. Reisen gikk til Filippinene og der besøkte jeg et barnehjem og ble kjent med Nordic Mision og noen av deres arbeidere. Denne reisen kan dere lese om i en annen artikkel. En dag datt en tanke ned i meg at jeg skulle gå i bønn og faste, men å gjøre det hjemme skjønte jeg ikke ville gå. Jeg må bort! Jeg hadde lest at Nordic Mision hadde et bønnesenter i Levanger og en kunne leie rom der for å være i bønn.

Nå ville jeg ha tak i Gud, jeg ville reise dit, faste og be til jeg møter Ham, dette måtte snu! Jeg ringer dit for å forhøre meg litt og bestiller et rom. Denne hyggelige mannen i telefonen nevner noe for meg, de har Bønneskole der i tre moduler og de snart skulle starte den første modulen. Javel, tenkte jeg... hva skal jeg med det? Jeg skal faste og be jeg. Men ok, jeg har sikkert godt av det også, så jeg søkte meg inn og kom med. Men det var liksom 2. prioritet dette, jeg skulle faste og be jeg, det var mitt første prioritet. Bønnesenteret og skolen skal vise seg å bli som en kilde fra Herren som veller frem for meg. 

Salme 50:15Kall på meg på nødens dag, så skal Jeg utfri deg, og du skal prise Meg.

På Bønnesskolen
 Den første dagen på Bønneskolen satt jeg allerede med en stor kritisk ånd i mitt indre, deprimert og blant mange mennesker, egentlig trivdes jeg ikke... Jeg ville bare være alene på rommet mitt. Og ikke nok med det, så begynte de å snakke om å være forrbedere, noe jeg absolutt ikke skulle bli, nei dagene er altfor travle til det og forresten er det noe som passer eldre damer. Andre dagen var som den første og de følte Den Hellige Ånds nærvær mens jeg, jeg følte ingenting. Jeg husker jeg spurte inni meg: "men Gud, hvorfor føler ikke jeg noe? Jeg er da frelst jeg også? Hallo Gud, jeg er her jeg også." Det var som om jeg sto og banket på en stor jerndør inn til Himmelen, men ingen ting, ikke et svar eller et lite vink om at han hørte meg. I mitt indre ble det bare verre og verre, ja jeg hadde ikke fått begynt å faste engang heller. Det jeg ikke viste, var at Den Hellige Ånd allerede virket igjennom Leif-Johnny og det han underviste.

Han oppsto den tredje dag.
 På den tredje dagen ble det så ille for meg av denne undervisningen, av denne mannen med navnet Leif-Johnny som hmm’et, synset og følte, og av at alle de andre følte Den Hellige Ånd og ikke jeg, at jeg trengte samtale med Leif Johnny. En Guds mann som jeg i dag er blitt så veldig glad i, men som jeg før trodde var en tulling. Ja, så feil kan man ta. Samtale skulle jeg få, men det var et par stykker før meg, men han skulle sende meg en melding når han var klar. Ok sa jeg, da går jeg på rommet så lenge.

Jeg gikk opp på rommet mitt og satte meg ned på sengekanten. Livet var... ja det var ikke noe liv igjen faktisk, jeg kan like godt gi opp. Jeg skulle til å trekke pusten dypt og gi ifra meg et sukk... så plutselig var det som om en demning brast. Ut av intet ble rommer fyllt av et nærvær av noe jeg aldri har opplevd så sterkt før, det var Den Hellige Ånd. Jeg har jo grått mye før p.g.a. angst og depresjon men dette var annerledes. Jeg har aldri grått så mye noen gang og DHÅ møtte meg der jeg satt og han begynte å vise meg ting i mitt liv, hendelser der jeg var blitt såret og forkastet. Han viste meg grunner til hvorfor jeg hadde gjort de ting jeg har gjort og også om andre mennesker, ja at alt faktisk stammer fra å ikke ha Gud som sin autoritets-person i livet. Det handler om at Gud elsket meg så høyt at han gav sin sønn for meg og at jeg slipper å prestere noe som helst.

Han begynte å rive murene i mitt hjerte som jeg hadde bygd opp igjennom år for å verne om meg selv. Jeg ville jo ikke at mine sår i mitt hjerte skulle være åpne slik at det kunne treffe meg igjen. Men det brydde DHÅ seg svært lite om og fortsatte bare å fjerne murer. Om han var forsiktig? hmmm... eneste jeg kan si er at Han vet hva Han gjør. For meg der og da var det som om Han brukte bulldoser og pløyde ned alt, og godt var dét.

Nå så jeg meg selv sitte naken på kne, uten klær, på en slett plate og ingen ting annet var der. Med hender og hode hengende ned, gråtende... jeg var blitt ribbet inn til beinet, det var ikke noe mer forsvar igjen, jeg var naken og sårbar.... åhhh som jeg gråt. Da Han allerede hadde gitt meg bilder og gitt meg svar på mye, måtte jeg fortelle Han en ting: “Du våger ikke å slippe meg ut herfra før du har bygd meg opp igjen det du har revet ned”. Da tar Han korset som han selv måtte bære, trer det opp i ryggen min, langs ryggraden, og reiser meg opp, planter så korset ned i denne platen jeg hadde sittet på kne, og nå står jeg der oppreist med korset i ryggen og han sier til meg: “Dette skal være din ryggrad fra i dag av.”

Esek.2:2 - “Ånden kom da inn i meg mens Han talte til meg, og Han reiste meg opp på føttene. Jeg hørte på Ham som talte til meg".

Jeg spør Ham mange spørsmål... hvor?, hvem?, hvorfor?, hva?... ja jeg stilte spørsmål i alle former som jeg kunne komme på. Når en får en slik åpenbaring av sannheten er det vel ganske naturlig å spørre hvor en har hvert i de siste 10 årene som frelst, som hvor har jeg hvert? Har jeg ikke hvert frelst? Hvilken forkynnelse har jeg sittet under? Disse spørsmålene fikk jeg ingen svar på da men har fått de senere. Alle de andre spørsmål ble besvart i samme stund, jeg slapp å vente på dem. Jeg fører nå en samtale med Ham og jeg prøver å vinkle setningene og spørsmålene for å belyse en del ting, og Han svarer med sannheten bare sånn i ett øyeblikk. Det er en så underlig opplevelse men alikevel helt virkelig. Hele samværet pågår i ca to timer, jeg vandrer fram og tilbake, legger meg på sengen, går inn på toalettet og blåser i trompeten min, er sittende på sengen osv, og hele tiden i samtale med Ham.

Når jeg sitter der på sengekanten og har på en måte gjort meg ferdig med en del spørsmål, (uten at jeg viste det da), tar jeg et blikk ned på hodeputen der Bibelen min ligger. Med ett strømmer det opp et lys fra Bibelen og nå hører jeg med mine egne ører Han si: “Jeg er livet.” Tidligere har Han talt til meg igjennom bilder og indre stemme, men nå i hørbar tale. Jeg griper tak i Biblen og begynner å kysse og klemme på den... så stopper jeg opp litt og tenker, “Dette må se skikkelig teit ut”, men jeg klarer ikke å la være og hiver meg på Bibelen igjen, bare fortsetter å kysse den og sier høyt og tydelig “JEG ELSKER DEG JESUS!” Med ett svarer Han meg i hørbar form “JEG ELSKER DEG FRANK!” woww... jeg ble stumm... for den gikk rett i hjerte mitt. Det var som å få skylt en bøtte med olje... balsam... ja kjærlighet over hele mitt hjerte.

Nå legger jeg meg ned på sengen, og imens jeg ligger der kjenner jeg DHÅ komme inn i meg fra hoftene og opp innvendig i meg. Det er akkurat som om Han tvinner seg rundt og rundt, Han fryder seg og gleder seg der inne og jeg kan nesten føle det buler ut på kroppen min der Han er. Jeg begynner å le og juble... dette var en så sterk glede og velvære at jeg klarte ikke å holde tilbake om jeg så ville... men jeg ville ikke selfølgelig :-) Han balsamerte meg innvendig i alle rom, på alle sår og det ble mykt og godt igjen. Nå tar Han meg inn i hjerte mitt.... lenger og lenger inn, dit ingen kan nå.

Folk har sagt at jeg kan være en “dyp” person enkelte ganger, en som filosoferer en del, men dette slår alt som vi regner som dypt. Så dypt har jeg aldri vært i meg selv, og nå får jeg se en plass der inne i mitt hjerte, den er bare min og Jesus sin. Jeg bare vet at hit kan ingen nå. Plassen jeg er på har forskjellig landskap ettersom hvilken retning jeg ser i. Midt på plassen er korset og dit kan jeg gå når som helst etter behov, men jeg har en sterk følelse av at Han vil jeg skal videre, videre fra korset og lenger inn til Hans rike. Korset er jo ett mål å nå selvsagt, vi må alle dit og bli frelst, men Han vil ikke at jeg skal stå fast der, jeg kan jo løpe dit når jeg vil for jeg har jo fått inngangen.Han vil jeg skal videre i det landskapet han har skapt til meg der inne.
Ved korset er det en stor stein der jeg sitter sammen med Jesus, vi trenger ikke å samtale, bare at Han er der er nok. Jeg kan ta han i hånden og vi kan vandre sammen. Nå tar jeg Han med meg ut på den flotteste enga jeg noen gang har sett, full av nydelige markblomster. Jeg er nok glad i blomster og det er jo nettop det Han vet, min skaper.... hehehe, nå løper vi og vi stuper kråke sammen på enga, jeg er blitt guttungen Frank igjen, hans sønn. Ohhh for en sannhet og glede det er, vi er Hans barn og Han vil at vi skal være det.

Mark.10:15 “Sannelig, Jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds kongedømme som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det.”

Jeg fikk nye vinger også, for mine var brukne, og nå fløy jeg sammen med DHÅ og Han hadde alltid sitt åsyn på mitt ansikt uansett hvordan jeg vred meg rund mens jeg fløy, om jeg fløy opp ned, oppover eller nedover, fremover eller bakover, Hans åsyn vek aldri fra mitt ansikt. Takk Gud for at jeg kan være ditt barn. Jeg gråt av glede, åh kjære Gud, skal jeg aldri slutte å gråte? "Takk Herre Jesus, jeg elsker deg", det ble mine bønner nå. Jeg følte meg som Paulus da han sang lovsanger og ble utfridd fra fengselet. 

Det er mye annet jeg opplevde også, men så blir jeg stående å se meg omkring. Jeg oppdager at veggene, som egentlig ikke er vegger som begrenser stedet, ikke er lyse men mørke røde. Jeg blir stående å se.... nå oppdager jeg at veggene er Guds hjerte-vegger. Jeg er kommet så langt inn i mitt eget hjerte at jeg faktisk er inne i Guds hjerte. Jeg ser veggene beveger seg... de pulserer. Jeg kjenner etter på mitt eget hjerte, ja... ja... det slår... det slår i takt med mitt... vi slår i takt! Å kjære Gud, Far... pappa! jeg er kommet hjem, vi er i takt!

Denne kjærligheten hadde jeg aldri kjent før, nei ikke så kraftig. Han viste meg så mange sannheter i form av bilder at jeg kunne ha tegnet dem opp på en fotballbane. Jeg kunne skrevet mye om hva det var, men mye er privat og mye ble også vist om andre personer i mitt liv. Men det var aldri noe fordømmelse, dette forundret meg stort, hvordan det var mulig å vise så mye uten fordømmelse. Jo, det er bare Gud som kan det. Alle de han viste meg, fikk jeg en ny kjærlighet til og det er bare Gud som kan få til det på den måten.

Et nytt liv 
Bønnesenteret ble som en dreieskive i mitt liv der Gud satte meg og formet meg på nytt. Herrens kilde til liv. Jeg vil fortsatt bruke senteret og skolen til inspirasjon og videre oppbyggelse i mitt kristenliv. Bønnesenteret har fått en stor plass i mitt hjerte og dette har hjulpet meg mye i familien og i mitt arbeid. Bønnesenteret er satt der av Gud og jeg vil velsigne det Han har gitt oss.

Og det er det som er så fint med å få Guds kjærlighet inn i hjerte, du blir ikke misunnelig. Jeg kan si at Jesus elsker deg, men jeg er hans øyensten, Han er bare min uten at du blir misunnelig, for du vet at slik er det med deg også... :-)

I dag er jeg blitt, av alle ting, et bønne-meneske som jeg da altså ikke ville bli, en forbeder. Jeg "sipper" fortsatt lett, men nå av glede og takknemlighet , og av hva Gud legger på meg, men ikke av depresjon eller angst. Jeg er blitt tryggere på meg selv, tatt tilbake liv mitt og jeg våger å oppleve Gud på hans egen måte. Hver dag om morgenen soaker og søkter jeg Gud, Han først! 

Takk til Gudommen; Gud, Jesus og Den Hellige Ånd, takk til Bønneskolen og Bønnesenteret og min menighet som alle har betydd og betyr fortsatt så mye for meg. Elsker dere alle sammen!

Frank Carlsen 

Del ALLTID med dine venner!

comments powered by Disqus

blog comments powered by Disqus